Refleksjoner ved Dødehavskysten
Blaff blaff blaff blaff.
Helikopteret stryker såvidt havoverflaten, før det målrettet suser mot det tørre, karrige landskapet på Golanhøyden. Et høydedrag som israelerne med besluttsom, hard og målrettet makt festet kontroll over på 60-tallet. Jeg humrer fornøyd for meg selv. Det er selvtilfredsheten som trenger seg på. Ikke over å ha oppsøkt hjertet av Midtøstens omfattende, krigerske historie. Men fordi mine visuelle observasjoner blir til det jeg selv oppfatter som gjennomtenkte refleksjoner. Som at jeg nettopp så det lavest flyvende helikopteret på hele jordkloden. Det helikopteret som nå, i dette øyeblikk, befinner seg under alle andre helikoptre. Et helikopter som fløy nær 400 meter under bakkenivå.
Haha, tenker jeg.
Jordklodens laveste punkt, Dødehavet, er jammen et pussig sted. Så pussig at jeg føler meg priviligert over å få oppleve det. Ikke bare fordi man kan konstatere høyst identifiserte, flyvende objekter under bakkenivå. Men mest fordi jeg befinner meg ved et hav der folk helt uanstrengt kan ligge og sole seg i vannflaten, paddeflat, flytende, som om de skulle ligge rett ut i den arabiske ørkensanden. Det er et merkelig syn.
Landet er Jordan, og jeg sitter i en solstol. Sjeldent smaker en øl mer fortreffelig enn når den brukes til å kvele kvalmen etter en fest. Festmåltidet i den nærliggende byen Madeba, dagen i forveien, med turister, innfødte og magedansende arabiske skjønnheter. Jeg skuer mot høydedragene som utgjør Vestbredden, drøye seks kilometer langs Dødehavets vannskorpe, lenger vest. Det ser så fredelig ut; sandbelagte åskammer med noen hus. Ingen tegn til uro. Fredfullt ser det nok ut bare på avstand, tenker jeg. Året er nemlig 2005, og tumultene på Vestbredden har vært langt fra få. Det er som et snev av dårlig samvittighet lenker seg på hjernecellene når man sitter her, trygg med en pils, i det døsige, rolige og vennlige Jordan, blant innfødte dagsturturister og vestlige ferierende.
To solbrente amerikanske turister ler mens de fornøyd ruller seg rundt i Dødehavets vann. Et vann som er komplett usynkelig for alle mennesker og individer som skulle falle uti. Et nesten grøtete vann med et saltinnhold på hele 30 prosent.
Trist er det, at Dødehavet kanskje ikke varer for evig. Hva tenker de om det egentlig, amerikanerne, mens de jatter og ler der ute i vannet? Kanskje synes de det er greit at Israel og Jordan - for anledningen politisk og økonomisk enige - ber omverdenen, deriblant USA, om en støtte på hele 800 millioner dollar til å redde det drastisk synkende saltvannet. En rørledning skal knytte det nærliggende Rødehavet til Dødehavet et stykke lenger sør. Skjer ikke det, forsvinner det unike, salte havet innen få tiår fra nå. Da forsvinner også flytende, solbrente amerikanere som unektelig er et viktig bidrag til det tungt turistsatsende kongedømmet Jordan. Et fattig land hvis mangel på naturressurser tvinger regjeringen til å satse tungt på turisme. Vil man ha turister må det være greit å ha et Dødehav, tenker jeg, mens jeg litt motvillig kveller i meg den siste slumpen av det etterhvert oppvarmede ølet.
Mens amerikanerne tripper opp på den finkornede ørkensanden, noterer jeg fornøyd en ny refleksjon: At Jesus gikk på vann forstår jeg mer i dag enn jeg gjorde før. Kanskje er han ikke så "hipp" som bibelen skal ha det til, tenker jeg, og humrer nok en gang. Tilfreds med tankeprosessen til å være dagen etter en fest.
Ikke det at turistene vandrer rundt på vannet her, altså, det ville jo vært ekstraordinært. De bare flyter de. Og synes det er gøy. Med ryggen mot vannet holder de uanstrengt romanen de har som mål å lese på ferien, i lufta. Leser og slapper av. Men likevel, det ville nesten vært en enda større prestasjon å gå på dette vannet, enn å synke. Faktisk skal det ikke gå an å synke i Dødehavet. Det usynkelige havet som selv synker.
